Det var på høy tid! Naboene hadde allerede flyttet dyra sine på fjellbeitet for lenge siden, men i dag ble det endelig dags for de av våre våre kuer og kalver som var klare nå. Ja, og Rune, da, oksen. (Noen få kyr har fortsatt ikke kalvet, og må bli igjen nede i bygda en stund til.) Mange av dyra hadde aldri vært der oppe før. I fjor var det rett og slett så tørt at bekken tørket inn. Og uten tilgang til vann kunne ikke dyra komme på den sedvanlige ferien sin og måtte tilbringe sommeren på hjemlige trakter, på innmarksbeitet. Men i år er det ingen fare for tørke, snarere tvert om, vil jeg si.
Siden forrige seterflytting har vi gått til innkjøp av en egen dyrehenger. Det innebærer større fleksibilitet, men den tar ikke så mange dyr om gangen som den store profesjonelle dyrebilen gjør, så vi måtte ta dyra opp i flere puljer i dag. Vi har fortsatt ikke noe seterhus, men for kyra er enga og krattskogen der oppe hvor gårdens seter en gang lå, den beste sommerferien de kan ha. Siden det bare er en mils vei hjemmefra er det fullt overkommelig, selv uten et eget seterhus.
Flyttingen skulle vise seg å bli en smule utfordrende. INGEN av dyra hadde det minste lyst til å entre tilhengeren. Verken lokking eller “truing” hjalp. Et par våget seg nesten inn, men bråsnudde og stormet ut igjen uten at vi kunne forstå hva som hadde skremt dem. Til slutt klarte vi likevel på mirakuløst vis å lokke en og en inn ved hjelp av en god neve saftig, grønt gress. Ikke enkelt, da vi hele tiden sto i fare for at de som allerede var inne, ville løpe ut igjen når vi åpnet for å slippe inn neste. Men, altså, til slutt var første tur klar for setra. Jeg kjørte først med gårdsbilen, mens bonden styrte traktoren med hengeren på slep.
Bonden, sammen med sønnen vår og hans kjæreste, har forresten hatt noen turer opp tidligere for å klargjøre beitet, dvs gå over og reparere gjerdet og slå ned nye gjerdestolper der det trengtes rundt hele området. En tung og slitsom jobb som var veldig bra å få hjelp til. I dag trengte jeg bare å klippe busker, gress og blomster under det elektriske gjerdet, som kun er en liten innhegning rundt et lite område som dyra ikke skal komme til.
Neste runde med å få dyr inn på hengeren var, om mulig, enda vanskeligere enn den første. Nå hadde det også begynt å regne og bakken var blitt skikkelig gjørmete og sleip. Det kan rett og slett være livsfarlig, om vi sklir og faller foran en løpende ku. Heldigvis gikk det bra og etter mye møye og stort besvær, fikk vi også neste kugruppe inn og opp på setervangen. De siste som skulle kjøres opp, var sju voksne kyr og et par kalver. Disse var i timenes løp blitt nokså skeptiske til det hele og trykket seg sammen lengst unna tilhengeren. Vi gikk og vi skled og vi lokket og vi bannet nok ørlite grann, også, men til slutt var alle innenfor og også de kunne etter en liten kjøretur lykkelig storme ut i den fantastisk grønne, saftige enga på setervangen vår.
Jeg vil ikke påstå dette var dagen da vi koste oss i ren landlig idyll. Det er en iskald start på juli, med kun noen få varmegrader og det ble etter hvert så regnvått og kaldt at fingrene ikke riktig lystret verken kamera eller for eksempel tauknuter. Kyra brydde seg tydeligvis ingenting om det, og løp rundt som de pleier på slike slepp, gumlet i seg mengder med deilig gress og la seg i enga og drøvtygget. Men tross de få varmegradene og det grå, regnvåte været, var det mengder med markblomster i alle varianter, så, jo, en del idyll var det sannelig likevel!
Det er godt å vite at de har kommet seg ut i det fri, med stor tilgang på mat og vann og arealer til å boltre seg på. Forhåpentligvis kan de holde til der oppe i minst et par måneder før fjøset igjen venter.
Comments