I går våget jeg meg ut på glattisen med joggesko. Jeg hadde festet pigger under skoene, hodelykt på hodet, og var forøvrig godt kledd for en frisk og mørk løpetur. Jeg løp på den smale skogsveien i retning fra sentrum. Den første kilometeren brukte jeg hodelykta. Da var jeg kommet såpass langt unna sentrum at lysene derfra ikke var så merkbare lenger, og jeg oppdaget at himmelen var helt klar og fullstendig overstrødd med stjerner. Øynene vennet seg fort til mørket, og det gikk helt fint å løpe – dog litt forsiktig i starten for det var som sagt isete, men broddene gjorde jobben.

Mørkt i skogen, tross fantastisk stjernehimmel

Mitt enkle lille kamera kunne ikke fange den vakre himmelen, så disse har jeg tatt fra verdensveven.
Et par km lenger inne, måtte jeg stoppe og kikke opp på vrimmelen av stjerner som blinket om kapp. Jeg tenkte på hvor innlysende det er at det kalles Melkeveien. Mens jeg sto slik, dukket det plutselig opp en annen jogger i mørket. Selv var jeg så opptatt av himmelen at jeg ikke oppdaget ham før han var i ferd med å passere. Han stoppet opp, og vi utvekslet noen ord om den flotte kvelden, om løpeglede og om hvor deilig det var å være ute. Så løp vi videre, hver vår vei. Jeg måtte stoppe et par ganger til og med nakken i vinkel nøt jeg det overveldende synet rett over meg, før jeg snudde og returnerte tilbake til gården. Mens jeg løp, reflekterte jeg over møtet i mørket. Akkurat da jeg oppdaget mannen tenkte jeg mest på at jeg ikke skulle skremme ham. Det var ikke i mine tanker at jeg selv kanskje burde være redd. Jeg var midt inne i skogen, det var mørkt og langt fra folk. Jeg tror ikke jeg ville ha tenkt slik om dette hadde hendt i Oslo, og antakelig hadde ikke mannen stoppet, heller. For et års tid siden hadde Kristin Stoltenberg en kronikk i A-Magasinet der hun filosoferte rundt hvem og hvordan vi hilser på hverandre. Kronikken ble etterfulgt av flere kommentarer og innlegg. Aftenposten ba en sosiolog om en uttalelse:
Sosiolog Dag Album har studert menneskelig samhandling, og viktigheten av høflighetsfrasene vi daglig utveksler. Han sier et enkelt utveksling av «hei» er viktig fordi det bekrefter fellesskap mellom fremmede.– Hilsing er en måte å anerkjenne hverandre på, å si til den andre at jeg har sett deg, vi to lever i samme verden. Man danner et slikt fellesskap med andre mennesker, for eksempel ved å gå lenge i fjellet.Man kan være veldig usikker, og man kan gjøre fryktelige feil både ved å hilse og ved å la være å gjøre det,sosiolog Dag AlbumMen hvordan skal man vite når man er like nok til å ha dannet et slikt hilsefellesskap?– Det er åpenbart at det finnes lokale regler som man relativt kjapt plukker opp. Hilseregler er en form for passive knowledge, det er noe man vet uten at man kan redegjøre for hvorfor man kan det. Nøyaktig når man skal hilse lar seg ikke uttrykke som en bestemt regel, men likevel har man en sterk fornemmelse av når det passer seg.Og selv om regelverket er intuitivt påpeker sosiologen at man likevel kan begå klare overtramp, spesielt i grensesonene der det ikke er helt klart om hilsing er rett eller ei.– Man kan være veldig usikker, og man kan gjøre fryktelige feil både ved å hilse og ved å la være å gjøre det, sier Album.
Selv føler jeg det ikke særlig komplisert, men registrerer at folk hilser mye mer her enn for eksempel i Oslo. Jeg møter stadig ridende, gående, syklende eller løpende mennesker når jeg er ute på tur i nærområdet, og alle som én hilser! Da er vel de lokale reglene slik at her hilser man, i hvert fall om man befinner seg to, tre km utenfor sentrum. Ikke vanskeligere enn det. Og jeg, ja, jeg føler meg inkludert i fellesskapet. Og så er det kanskje sant da, at på landet, der hilser man på alle. Fin skikk, i alle fall, syns jeg.

Comments