Jeg vokste opp med Vidar Sandbeck på radioen. Ønskekonserten på søndagskveldene spilte ofte “Pengegaloppen” eller en annen av Sandbecks viser, og han var også å høre i Barnetimen for de minste. Sandbeck var østerdøl, fra Åsta ved Rena i Åmot kommune. Han skulle egentlig bli fiolinist. men da han flyttet tilbake til hjembygda etter mange år med fiolinstudier bl.a. i Trøndelag og i Oslo, kunne han ikke lenger livnære seg som musiker, og han solgte både fela og notene. Vidar Sandbeck må ha vært en svært kreativ og kunstnerisk sjel. I tillegg til fiolinspillet drev han med treskjæring, han skrev også romaner i tillegg til de mer kjente visene. Og han ga ut plater der han sang sine egne viser. Menuett i mai er ei slik vise. Jeg har hørt at visa egentlig het Østerdalsmenuett, men at han ble frarådet å kalle den det, for det navnet ville ikke slå an, nemlig! Nei, Østerdalen er jo fortsatt en nokså godt bevart hemmelighet, men Menuett i mai, den slo an, og er en nydelig liten perle av en sang. “Det er sammar i vente, det er lykke å hente.” Vi venter. Foreløpig er vår østerdalsvår ikke mye å skryte av. Etter en god og varm start på måneden, har vi nå fått snøbyger og nordavind og det føles slett ikke lenger som vår. LØvspretten lar vente på seg. Vinteren klorer seg fast, til tross for at vi er inne i den siste av de tre vårmånedene, og junisommeren står og banker på og vil inn. Om bare noen korte, lyse uker. Men altså, Menuett i mai kan vi høre likevel.
Vil du bli med i menuetten i de grogrønne mainetten’ når det våres, når det våres utmed gangsti og vegg. Vil du leke og gle’ deg tar du kjæresten med deg uti skogen når det lever milla bjørker og hegg.
Du kan høre e fløyte trille, du kan ane ho Tirilille, der ho danser, der ho danser, sine sirlige trinn over gråbleke stener, under løvrike grener. Og det kvisker og det nynner og det risler og rinn.
Det er ongdom og det er drømmer, det er lengsel i alle gjømmer, sjå det gjynger, sjå det gjynger i en fin menuett. Det er sammar i vente, det er lykke å hente. Det er livet som forærer deg en blomebukett.
Det er morro å vara frøken, det er artig å høre gjøken når det våres, når det våres over enger og drag. Men gu’bære så ille om du itte fær stille, der du tripper over tunet når det lysner tå dag.
Og det synger i menuetten i de grogrønne mainetten’ – ingen spådom, ingen spådom kan formørke ditt sinn. Det er fast under sola, det er gamalt på jorda: Je vil leve, je vil finna en å kalle for min.
Her er noen flere glimt av årets østerdalsvår:
Comments