I kveld vil jeg dele et dikt med dere, om nissen. Det er skrevet av den svenske forfatterenViktor Rydberg og gjendiktet til norsk av André Bjerke. Diktet gir meg en god stemning og jeg kjenner at det er slik det er, her på gården hos oss, også. Jeg håper at litt av godfølelsen kan nå også noen av dere som ikke har særlig julestemning, som sliter dere gjennom den kalde, mørke tida. Snart er det midtvinternatt, som i diktet. Da skal vi feire solsnu og glede oss over at dagene på ny blir lengre og lysere. Men enn så lenge tenner jeg lys inne og venter på jul. Da skal jeg huske å sette ut grøt til nissen, så han fortsetter å passe på oss alle.
NISSEN
Midtvinternatten er kald. Det slår gnister fra stjernene over. Øde ligger en bondegård. alle derinne sover. Månen går i sin krets der bak; hvit lyser sneen på trær og tak; hvit ligger eng og åker. Bare en nisse våker.
Står der så grå ved fjøsets dør, grå mot den hvite driven, titter som mange vintre før opp mot måneskiven, titter mot skogen, som står omkring gården her som en mur i ring, grubler på nisse-måte over en underlig gåte.
Ryster på hodet, og rusker sitt hår, rusker så toppluen detter: “Det er en gåte jeg ikke forstår, én som jeg aldri gjetter!” Men som han pleier, slår han fort slike spørrende tanker bort, går for å ordne en masse. Nisser har plikter å passe.
Første er det stabbur og redskapsbu: der må han kjenne på låsen. Kuene drømmer i månelys nu sommerdrømmer i båsen. Brunen har også en drøm i sin stall. Krybben fylles og glemt er all plagen med seletøyet over det duftende høyet.
Så går han inn til sau og lam, ser at de sover der inne. Så er det hønsenes tur: en stram hane står stolt på sin pinne. Hvordan har Karo det? varmt og godt. Våkner og vifter med halen så smått. Nissen er en den kjenner. de to er gode venner.
Sist vil han se til husfar og -mor. Dem er han glad i – for disse vertsfolk har vist ham at de setter stor pris på sin flittige nisse. Så må han se litt til barna. På tå nærmer han seg de søte små. å, for et syn! Å se det er nok hans største glede.
Sønn etter far har han sett dem sånn sove som barn – allerede. Gjennom århundrer. Hvorfra mon kom de til livet her nede? Slekt fulgte slekt, og forsvant igjen, blomstret, visnet og gikk – hvor hen? Atter og atter var dette gåten som ingen kan gjette!
Nissen går inn på låven, for der bor han – høyt oppi høyet. Der hvor svalen har rede, er også en nisse-køye. Redet står tomt, men straks det slår blomster ut i en spretten vår, kommer hun nok tilbake, fulgt av sin flotte make.
Da har hun meget å kvitre om, bare ikke om dette: ikke et pip om gåten som nissen prøver å gjette. Gjennom en sprekk i en låvevegg lyser månen på gubbens skjegg. Nissen grubler der inne midt inni måneskinnet.
Taus er skogen og all natur; verden der ute er frossen. Bare langt bortefra lyder en dur, høres et brus fra fossen. Nissen lytter, og halvt i drøm tror han å høre tidens strøm, undres hvor hen den vil bære, undres hvor kilden kan være.
Midtvinternatten er kald. Det slår gnister fra stjernene over. Like til morgenen ligger en gård øde i skogen og sover. Månen senker sin ring der bak; hvit lyser sneen på trær og tak; hvit ligger eng og åker. Bare en nisse våker.
Viktor Rydberg, gjendiktet av André Bjerke Nissetegningen er Kjell E. Midthuns
Comments