“Paa den Forhøining i Landskabet, som hinsides begrændser Sletten eller Vandet, ligger en Krands at Gaarde og grønne Enge. Gaardene prange vel ikke med stadselige Bygninger og røde Tegltag, men disse Klynger af græstækkede Smaahuse synes dog netop at høre hjemme på dette Malerie. Ovenfor Gaardrækken begynner Furuskoven, som stiger lien opad, inntil den tilsidst forbinder i Grønfjeldets gule Mos og Haverns steile Styrtninger. Men høit op over de øvrige Aaser og Fjelde skyder Tronfjeldet sin brede, furete Ryg. Den mægtige Steenjette staar der ganske ene, som om han forsmaaede at støtte seg til Nogen av de øvrige i Ætten, af hvilke ingen her kunde maale Høide med ham; ja nederst i Dalen mod Sydvest træder han endog med sin Flod lige ud i Glommen, som i rivende Strømninger skynder seg forbi hans truende Nærhed.”
Ikke helt den samme utsikten som Nicolai beskriver, men vi skimter kjerkegga der han sto (med den hvite kirka) til venstre i bildet. Grønfjell er det flate fjellpartiet øverst til høyre. Her er flommen over for denne gang, og dalen har blitt frodig og grønn.
Her ser vi Tronfjell og dalen, omtrent slik Nicolai beskriver det. Dette bildet er tatt litt lenger nord for kirka. Skjønt, klynger av gresstekkede småhus, finnes ikke lenger… Havern og Grønfjell ses ikke på bildet, men ligger utenfor bildets venstre kant.
Slik beskriver Nicolai Ramm Østgaard utsikten fra kjerkegga på Tynset, der han står sammen med sin bestefar, skoginspektør Nicolai Hersleb Ramm, mens de venter på at høymessen i kirken skal begynne. Det er pinse, og den flate dalen er som sedvanlig på denne tida, oversvømt av flomvann, og folkene har måttet ta båt for å komme til kirken. Vi finner skildringen i boka “En Fjeldbygd. Billeder fra Østerdalen”, som var Ramm Østgaards debutverk, og som kom ut i 1851.
Siden jeg har pådratt meg en hissig influensa, og en ukes tid har gjort absolutt ingenting, har jeg endelig så smått begynt å komme til hektene igjen. Jeg orker å pusle litt i mine besteforeldres gamle saker og ting, og fant denne boka, som jeg har hørt så mye om. Jeg har blitt oppslukt av historiene i boka som er oppveksterindringer fra Tynset. Nicolais mor hadde tatt med sine to barn hjem til sin far på Tynset etter at hun reiste fra ektemannen, Mikkel Østgaard. I boka skildrer Nicolai siste sommeren han bor på Tynset, før han i sitt trettende år blir sendt av gårde for å få sin (ut-)dannelse. Olaf Røst beskriver Nicolais far, Mikkel Østgaard, som “… et flogvit og hadde ei poetisk åre, men han var dessuten overmodig og drikkefeldig, noe som først førte til hans timelige ruin og deretter gjorde han til en ulykkelig mann i sitt familieforhold.” (flogvit = en som vet mye/svært intelligent). Det var nok fra ham Nicolai hadde sine dikterevner.
Fotografert fra boka “Bygdehistorier fra Tønset” av Olaf Røst, gjenfortalt 100 år etter av Bjarne Grandum.
Det sies at “En Fjeldbygd” slo ned som en bombe i hovedstadens litterære liv, og var den første boka i genren bondefortellinger. Ramm Østgaard veksler mellom å skrive på datidens bokspråk og replikkene på tynsetmål. Den ble svært beundret og ble forbilde for mange verk i samme genre. Historene har en rammefortelling om den enestående vakre Ragnhild som ” … havde Ord for at være den vakreste gjente i Bygden, ja kanskee i hele Østerdalen – det påstode i aldfald Skriverkarlene, som vidste god Besked om Slikt; ja, Fuldmægtigen, som nylig var kommen tilbage fra Embedsexamen, forsikrede endog med en kraftig ed, at der i hele Christiania By ikke fantes en Pige, som kunde sættes ved siden af Ragnhild Tjønmoen.” Bersvend er fra nabogården til Ragnhild. De to er barndomsvenner og får etter hvert hverandre kjær. Ragnhild avviser alle de mange andre beilerne, og har bare øye for Bersvend. Men Ragnhilds far er slett ikke begeistret for denne forbindelsen, og gjør alt for å hindre at de to treffes. Bersvends mor var kommet i stor gjeld etter at hun ble enke, og “havde dessuden Ord for at være en temmelig kvas Kjærring, og imellem hende og Tjønmo-Kallen havde der vel også af og til været noget Krangel om Skigarer, som vare faldne ned, Sauer og Kalve, som vare komne indpaa, og Sligtnoget, som let kan falde til mellem Naboer.” Det var med andre ord et dårlig utgangspunkt for de to unge kjærestene.
Det er fornøyelig å lese skildringene fra gårds- og seterlivet og fra landskapet både i bygda og på fjellet og liene rundt. Fjellene ligger jo akkurat på samme plassen i dag som for tohundre år siden. I starten er det litt krevende å lese det gammeldagse “danske” språket, men jeg vennet meg fort til det. Og for å lese tynsetdialekten, som knapt finnes igjen i dag, hører jeg for mitt indre stemmen til min mommo, Sigrid.
Nicolai Ramm Østgaard ble utdannet jurist. Fra 1859 til 1872 var han fogd i Søndre Østerdalen. Han døde i Elverum i 1873. Bestefarens gård, Lassmoen, som etter hvert ble til Ramsmoen, og Tjønnmoen (Bjørnsmoen), lå der dagens sentrum befinner seg. Dette var før jernbanens inntreden, og dermed var datidas sentrum på Neby, nedenfor kirka. I nærheten av der gården lå, finner vi i dag en gate oppkalt etter Nicolai Ramm Østgaard, ja, det finnes til og med en minnebauta over ham. Det er lett å forstå at bygdefolket er og har vært stolte av sin sambygding.
Fotografert fra Tynset bygdebok, bind I
Comments