Tid for ettertanke. Jeg har ikke tatt meg tid før nå til å tenke over at i natt ebber det ut et helt tiår – et desennium. Vi står på terskelen til et blankt, nytt år og tiår og kikker forventningsfullt inn i den første måneden, den vanligvis så kalde, men vakre januar.
Men hvordan har nå dette siste tiåret vært? I radio, tv og andre medier fortelles det om de store hendelsene fra perioden. Og det er fint, det, og få litt hjelp til å huske, og minnes mye av det som har skjedd rundt om i Norge og verden, på godt og på vondt. Mest på vondt, kanskje. Og siden andre på en god måte tar seg av de viktige verdenshendelsene, vil jeg her være en smule navlebeskuende og bare si litt kort og komprimert om hva som har preget mitt – og vårt – tiår.
Det startet i Oslo, der vi bodde. For å være ærlig, husker jeg faktisk ikke nyttårsaften 2010, men jeg vet at vi fortsatt hadde hjemmeboende barn og at livet var på det jevne, med jobber og hverdager som hadde vært nokså like i lang tid. Så kom høsten 2011 og alt skulle forandre seg for oss. Da oppdaget vi ved en tilfeldighet at Storeggen gård var til salgs! Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle komme til å bo på en gård, og langt mindre på slektsgården Storeggen, som hadde vært ute av slekta siden min mor var en ung kvinne. Men sånn ble det, altså. Denne muligheten kunne vi bare ikke slippe fra oss. Vi kjøpte Storeggen, bonden ble – også ved en tilfeldighet – ferdig agronom sommeren 2012, da vi flyttet inn. Ikke ante vi omfanget av den reisen vi hadde startet på. Gården skrek etter utbedring, restaurering og rehabilitering (ja, dette betyr forskjellige ting, uten at jeg skal gå inn på det nå). Vi tok trøstig fatt med det aller nødvendigste og flyttet etter halvannet år inn i et hus som tilfredsstiller dagens standard, samtidig som mye av det gamle er bevart. Vi fikk dyr på gården, først en hund (som dessverre ble påkjørt og døde), en katt, Gudleik, så kom det ti drektige limousinkyr og så, som en naturlig følge av det, ti kalver. To nye hunder kom til, Bjørk og Birka, en hønseflokk og det siste tilskuddet på dyrefronten er fem fantastiske geitekillinger. Et annet menneske og en annen hund har også bodd her med oss i løpet av disse årene.
Storeggen sommeren 2012
Vi flyttet først inn i den eldgamle sommerstua
Men også på det humane planet har vi vært så heldige å få tre nydelige mennesker inn i livet. Det er en lykke at våre nå voksne barns kjærester også besøker oss og har blitt en naturlig del av familien.
Klettstua har blitt et lite bibliotek
Live Johanna og Jens
Simen er dekorert av ivrige barn
Gode hjelpere i sommersol
Det bir tak på kaffekvernhuset
Sommer på tunet
To av husets elgjegere
Killingkos
Minijulekonsert i storstua
Richard snekrer mattro til killingene
Killingkos
Vakre sommerstua
Birka
Vårsol i stabbursveggen
På fjelltur
Lita frøken på besøk
Gudleik Knotten
Sommerfest
Hurra for sommeren
Fullmåne over Månan
Tunet i desember er som et julekort
Når vi nå kikker inn i 2020, ser vi at vi fortsatt “jobber på” og setter ut i livet nye planer for oss selv og for Storeggen. Riktig nok ser vi også at vi det neste tiåret vil nærme oss det å bli gammel – ikke lenger bare middelaldrende – men håpet og ønsket må være å få lov å fortsette å bidra på gården og i livet.
På tampen av 2019 vil vi få takke alle dere som leser Storeggen.blog og ønske alle et riktig godt nytt år – og tiår! Vi håper dere fortsetter å følge oss videre inn i neste desennium!
Comments