Begningskurver og grøtdyll
I forbindelse med årets kulturminnedag var vi for litt siden på et arrangement i Museumsparken i regi av Tynset Museums- og historielag. Det landsomfattende temaet for dagen var nabolag, og lokalt ønsket man i den forbindelse å trekke frem tidligere tradisjonelle samværs- og samarbeidsformer i nabolaget. Etnolog og tidligere leder for Nordøsterdalsmuseet, Per Hvamstad, og Helga Reidun Bergebakken Nesset, konsulent ved samme museum, kåserte denne kvelden. Men også publikum var aktive deltakere og det kom flere historier fra folk som selv kunne huske tradisjoner som nå har forsvunnet helt. Som en overraskelse dukket det også opp en ekte begningskone som hadde med seg en velfylt kurv.
To begreper sto sentralt denne kvelden; dugnad og belag, eller bearlag. Fortsatt er jo dugnadsbegrepet kjent, om ikke kjært, for de fleste, men i tidligere tider hadde ordet en litt annen betydning enn i dag. Mange av oss har vel blitt innkalt til dugnad for fellesskapet i for eksempel borettslaget eller i barnehagen til ungene, og mange steder har man nå til og med mulighet til å kjøpe seg fri fra denne vesle arbeidsinnsatsen. I eldre tider fantes det grannelag (nabolag) som hadde lovbestemt plikt til å hjelpe hverandre. Hvis noen for eksempel hadde behov for hjelp til å utføre et større arbeid, eller ved sykdom eller død, kom de andre i grannelaget og gjorde dugnad, eller, doning, som det het på Tynset. Som lønn for strevet var det vanlig med en sammenkomst på gården med servering av mat og drikke etter at arbeidet var unnagjort. En annen tradisjon jeg ikke kjente til, var en skikk noen fra publikum husket; Når noen var død og ble kjørt til gravplassen, la naboene ut granbar i oppkjørslene sine, som en siste ære til den døde.
Et bearlag var en krets av familier i et felles grannelag som gjensidig ba hverandre til større gjestebud, eller forventet deltakelse av hverandre i begravelser – gravøl. Noen grannelag var delt opp i flere bearlag men på Tynset skal det stort sett ha vært de samme familiene som hørte til i grannelaget som i bearlaget. Skikken med begning, gjorde at folk fikk hjelp til bevertningen under både gledelige begivenheter som bryllup og fødsel, og ved gravøl. Om kvelden før selskapelighetene eller evt sørgehøytideligheten, skulle starte, kom folk i familiens bearlag med kurver eller lauper fylt med ulike mat- og drikkevarer. Det kunne være brød, vafler, lefser, smør, ost, fløte og lokale tradisjonsretter som gubb. Det var viktig at innholdet sto i forhold til størrelsen på gården som leverte begningen, og det var stor skam om man hadde med for lite. Bearlaget stilte også med folk som hjalp til med ulike ting, som servering og andre oppgaver i forbindelse med selskapelighetene. Den som fikk oppgaven med å gå rundt og be til gjestebud, kaltes bemann, og det var gjerne kjøkemesteren som hadde den jobben. En kjøkemester hadde omtrent samme rolle som en toastmaster i dag.
Innholdet i kurven ble pakket godt inn i klede og med fine bånd rundt for å holde det på plass under transporten. Kurvene var laget av teger eller spon.
Ved fødsel kom begningskonene med først suppe, deretter med grøt til den nybakte moren. Det skulle være en særlig næringsrik mat, som bl.a. skulle ha den egenskapen å sørge for at ammingen kom godt i gang og at mor fikk mye melk. Barselgrøten (barsel = barnsøl) ble levert i fine forseggjorte grøtdyller, og sammen med den hadde de med vafler, småkaker og jønnbrød (tradisjonell bakst), samt et spann med fløte eller melk.
For anledningen har kattungen satt seg ved grøtdylla vår. Den er datert 1853 og har tilhørt min tippoldemor, Barbro Andersdatter Storeggen
Noe annet som ble nevnt denne kvelden i Museumsparken, var kruslag. Selv fikk vi for litt siden besøk av en nabo som kunne fortelle at han var formann i kruslaget for grenda vår. Jeg innrømmer at jeg stusset og lurte på hva i all verden han snakket om. Det viste seg at det har vært vanlig for mange bearlag å holde seg med felles dekketøy til større sammenkomster. Det var ikke alltid mulig for en husholdning å ha nok slikt utstyr til store sammenkomster som f.eks. et bryllup kunne kreve. Noen ganger kunne det være hundre gjester eller mer. Noen grender hadde i tillegg bord og benker til utlån. Kruslagets styre organiserte det hele, passet på at beholdningen ble supplert dersom ting ble ødelagt, men det var den som lånte utstyret som måtte erstatte det. Alt ble bokført og holdt regnskap over. Naboen vår, som altså fortsatt formelt var formann, kunne fortelle at siste gang noen hadde lånt dekketøyet var i 1998 og han lurte på om det var kanskje på tide å avvikle ordningen? Jeg tror det ble donert til et av grendehusene som trengte påfyll av nytt utstyr.
Vi fikk servering på kruslagets dekketøy fra Porsgrunn porselen
I tillegg til det vi lærte på kulturminnedagen i Museumsparken, har jeg brukt Tynset bygdebok som kilde i dette innlegget.
Comments