Seter/sæter er i Tynset og omegn opprinnelig benevningen på et sted der dyra fra gården holder til om sommeren. Kyrne blir melket og, i hvert fall i tidligere tider, ble også melka foredlet der. I dag blir melka hentet med melkebilen flere ganger i uka og kun unntaksvis ystes og kinnes og behandles melka til andre produkter. I følge Ivar A. Streitliens bygdebok for Tynset, bind III, går seterbruket i Tynset tilbake til vikingtida. Da var antall gårdsbruk blitt så stort at det ikke var nok areal til dyrefór i bygda hele året. Til ei seter på 1800-tallet, hørte det en setervang, hamnerett og bruksrett i setersameiet, eventuelt hadde setra egne skogteiger. Noen gårder hadde to, eller endog tre setre. Det var vårseter og sommerseter, eventuelt også høstseter.
Det må ha vært et tungt og slitsomt arbeide på setra. Melka og det som ble laget av den, som ost og smør, måtte oppbevares slik at det holdt seg og ikke ble fordervet før det kunne bli fraktet til bygda. Det må ha vært viktig med renhold og lagring, og mye av redskapen som ble brukt, var ikke av det lette, enkle slaget. Til ysting ble det brukt en bukjele. Den var av kobber, og kunne være av ulik størrelse, men mange var temmelig tunge, selv om de var laget av kobber som ikke er det tyngste materialet. I et skifte på Storeggen i 1737 er det oppgitt at vekta på bukjelen er 1 bismerpund 12 merk, som tilsvarer omtrent 12 kg. I samme skiftet nevnes også ei svensk jerngryte. Jerngrytene var enten svenske eller hollandske. (Tynset bygdebok, bind III).
Våre kyr anno 2015, på området ved Storeggens gamle seter. Utsikten er den samme.
Seterlivet var kvinnenes område, og det var seterkulla som bestemte. Hun holdt orden både med dyr, gjetergutt eller -jente og med mjølka og foredlingen av den. For mange jenter var det en opplæring i å bli en god gardkjerring og kunne ta seg av dyr og hus. Tross det harde arbeidet, beskrives ofte seterlivet som et godt liv, og setra som et sted folk lengtet tilbake til. Jeg husker min egen mor beskrev seterlivet som fritt og deilig, og det var en spesiell opplevelse da jeg helt på tampen av hennes liv var med henne opp på Storeggens gamle seter, der hun som datter på Storeggen hadde jobbet som seterkulle (budeie) i flere somre i ungdomsåra. Et brev til min mormor, skrevet av lærerinde Sophie Steenstrup, i 1925, beskriver noe av det samme. Frk. Steenstrup skriver bl.a.: “Glæder mig saa til aa komme opover til sæteren og fjeldet. Syntes der var saa vakkert og triveligt trods regnveiret den søndagen i høst.”
Ei seter i vårt område som driver delvis på “gammelmåten”, er Oddveig og Inge Eggens seter, Spellmovollen, i Dalsbygda, som vi besøkte da vi hadde vært på fjelltur i Forollhogna. Eggens har bygget opp setra fra den en gang var karakterisert som en ruin, til en trivelig setervang, der de driver med mjølkekyr, foredling av flere mjølkeprodukter, i tillegg til at de har turister boende i fullt utstyrte hus på og nedenfor vangen. Det er Oddveig som holder hus på Spellmovollen hele sommeren, og hun er et svært trivelig bekjentskap for dem som stikker innom.
Comments