Jeg innrømmer det gjerne; jeg var ikke så lite forutinntatt. Bygdekvinnelag var i min forestilling noe kjedelig, traust, gammelmodige greier som jeg slett ikke kunne identifisere meg med. Feil. Ved en tilfeldighet (takk til Gjertrud!) ble jeg med på Fåset bygdekvinnelags strikkekafé for et drøyt år siden, og meldte meg like godt inn. Og det skulle vise seg å være både koselig og lærerikt. Nå kan jeg ikke rose meg av å være særlig aktiv og deltakende i laget, men innimellom, når jeg har tid og føler for det og det er temaer som interesserer meg, tar jeg en tur. Det er en fin arena for å treffe andre damer i nærmiljøet, og, som det siste medlemsbladet så treffende beskrev, kan et godt fungerende bygdekvinnelag fungere som “limet i bygda”.
“Mitt” bygdekvinnelag er et lite lokallag i bygda Fåset, som ligger få km sør for Storeggen. Gården vår ligger ikke naturlig til i en egen liten bygd, men Fåset er såpass nær at jeg godt kan føle tilhørighet dit. Denne uka var temaet pyntebånd, og vi tok med garn i ulike farger og lærte å lage såkalte “juletråddokker”. Dette pirret lysten til å lære å veve skikkelige bånd, til bunader og andre bruksområder. Kanskje blir det anledning til det ved en annen anledning.
Lurer du på hva en “juletråddokke” er? Det gjorde jeg, også. Her er historien bak, hentet fra ideheftet snorer og bånd, utgitt av Norges husflidslag:
Historen må suppleres med opplysningen om at garndokkene hadde en viktg praktisk betydning for mennene som fikk dem. De måtte bøte sine egne strømper, og således var det avgjørende å få tråd til dette formålet; garndokkene. Rokkmannen, som også omtales i historien over, var den som den hadde i oppgave å sørge for at rokken til den som hadde gitt ham juletråddokka var i orden. Han måtte dermed gjøre det som trengtes av reparasjoner på jenta sin rokk det kommende året.
Comments