«Den mann som ikke har levd alene i fjellene har ennå ikke oppdaget sin sjel. Ensomheten gir fødsel til nytt liv.”
Bak vår Storeggen, ruver Tronfjell, mektig og stødig, slik det alltid har gjort
Enda vakrere er fjellet vinterstid, her ser vi det fra Hemstadvangen
Fra jeg var liten har jeg hørt snakk om Baral, eller egentlig Swami Sri Ananda Acharya, den mystiske inderen som levde oppunder foten av Tronfjell fra han kom til Alvdal i 1917 og til han døde på fredsdagen, 8. mai 1945. I ettertid har jeg undret meg over den respekt og nærmest ærbødighet de voksne den gang snakket om Baral på, noe som jeg tenker ikke var noen selvfølge. Det var vel ikke akkurat dagligdags å se utlendinger på disse kanter den gang, og særlig ikke fra et så fjerntliggende land som India. Det var nok mer vanlig å fremvise en skepsis og tilbakeholdenhet overfor så annerledes mennesker enn dem selv. Men Baral må ha vært et helt spesielt menneske, tror jeg. Med den store hvite hesten og turban på hodet gjorde han stort inntrykk på lokalbefolkningen i Nord Østerdalen. Han levde et enkelt liv. Folk i Alvdal kan også fortelle om en mann som tok imot skoleklasser på besøk. Han fortalte historier og de fikk servert kakao og boller. Helt alene var Baral dog ikke. Han hadde to engelske damer med seg som stelte hus og hjem, og han skrev mer enn 30 bøker om bla. filosofi, spiritualitet og poesi. Stedet der han slo seg ned i Tron kalte han Gaurisankarseter – oppkalt etter Gaurisankar, et av de høyeste fjellene i Himalaya.
Baral hadde et nært samarbeid med forfatteren Arne Garborg, som sammen med sin Hulda i noen år bodde i området, på Savalen og på Tynset. Baral og Garborg arbeidet med å oversette indiske tekster til nynorsk. Det sies at de arbeidet ved at Baral sang originalen for så å oversette den til engelsk, så oversatte Edith Selboe fra engelsk til bokmål, før Garborg oversatte til nynorsk.
Også den den norske ingeniøren Einar Beer (1887–1982) bodde sammen med Baral. Beer hadde møtt Sri Ananda i Kristiania i 1915 og ble opptatt av filosofien. Han forlot sitt borgerlige liv for å bo sammen Sri Ananda på Tronfjell. Einar Beer opprettet i januar 1975 Swami Sri Ananda Acharya Stiftelse for å føre Sri Anandas livsverk og ideer videre – blant annet ideen om et fredsuniversitet på Tronfjell. I 1978 kom Bjørn Pettersen til Alvdal. Han hadde nettopp vært i India og hadde hørt om visjonen om et fredsuniversitet. Einar Beer var da 91 år, han trengte hjelp og Bjørn Pettersen ble boende. De hadde fire år sammen før Beer døde.
Baral hadde en visjon om å bygge et fredsuniversitet, et sted hvor alle nasjoner samles i fred. Slik jeg forstår det, lever denne visjonen fortsatt gjennom Stiftelsen Tronfjell Fredsuniversitet. De har i flere år hatt konkrete planer om bygging, og arkitekttegningene er klare.
“Freduniversitetet er tenkt som et internasjonalt humanistisk senter, fri for dogmer ”ismer” og fordommer, en stiftelse uavhengig av organisasjoner, religioner, ideologer, politisk eller spirituelle retninger. Det vil være åpent for alle uavhengig av alder, kjønn, rase, mentalitet eller tilhørighet. Dette skal være et sted med fokus på mennesket og ubrukte potensialer som en nøkkel til fred i verden og haromoni for den enkelte. Det kan ikke bli fred uten at man oppnår fred i seg selv, er grunnidéen bak det som skal foregå på universitetet. Det betyr at man må lære å kjenne seg selv.”
Swami Sri Ananda Acharya, kjent lokalt som Baral, ble i Alvdal i til sin død 8. mai 1945. Han ble gravlagt på Tronfjell, hvor det er satt opp en minnebauta.
“In each land, high on the mountain cliffs and peaks, let there arise a University of Peace. Let teachers and pupils from all the Quarters there assemble, and with the water of nectar-speech let them nourish the three plants of Concord, Peace, Compassion.” Swami Sri Ananda Acharya, “Kalkaram” 1921.
Så får vi se, om det blir noe av Barals visjon om et fredsuniversitetet på vakre Tronfjell.
Bildene er to postkort funnet i min mormors saker. Kilder for innlegget er Wikipedia og alternativ.no
Comments