Her er en Midthun-nisse i ferd med å ta seg et bad, kanskje en sommerkveld på sætra
Det er lett å forstå menneskenes tro på underjordisk skrømt, huldre, tuftekaller og trollskap den gang de ikke hadde elektrisk lys. De levde i nært slektskap med naturen og var avhengig av den og av vær og klima på en helt annen måte enn vi er i dag. Nissen/tuftekallen beskyttet gården, avlingene og dyra. Helt tilbake til vikingtida kjenner vi til nissetroen. Nissen ga bonden råd og minnet ham på ting som hadde med gården å gjøre. Han kunne også hjelpe til med å stelle og holde rent, og han passet på at alt gikk riktig for seg . Nissen hadde en slags sosial samvittighet, og kunne ta fra den rike bonden og gi til den fattige. Han hadde også sans for humor, og likte å spille folk et puss. Først sent på 1800-tallet ble nissen knyttet til jula.
Kjell Midthuns fornøyelige utgave av fjøsnissen slik de fleste nordmenn i dag kjenner denne karen
Mange områder har fortsatt i dag navn som forteller om folks oppfattelse av de underjordiskes eksistens. På Tynset er det to plasser som heter Tufthaugen og en bakke kalles Skrømtbakken. På vei til Aumlia er det en annen bratt bakke som kalles Huldrebakken. Den mørke granskogen står tett og trolsk inntil veien, og hvis man tramper hardt i grastorva øverst i bakken, merkes en hul klang som om det er hulrom under.
Denne svære steinen var en merkestein på den gamle fløttingsveien til høstsætrene i Gammeldalen. Under den skulle de underjordiske holde til, og steinen ble derfor kalt Kjerka. Kanskje fordi den da skulle være de underjordiskes kirke? Foto: Bjarne Grandum
I gamle dager var det ikke bare bygdefolket som holdt til på sætra i sommermånedene. Vanligvis var det ikke vanskelig å ha huldrefolket til nabo, bare man stelte godt med dem. Men tuftefolk og huldrer kunne gjøre krav på områder og noen ganger kunne interessemotsetninger føre til ulike plager og ulykker for bygdefolkene. Noen ganger ble folk så plaget på sætra si at de måtte flytte hele sætervangen. Det skjedde med flere sætre på Tynset, bl.a. Hektovangen i Rødalen, som opprinnelig lå på østsida av dalen. Her herjet tuftefolket så ille med dyra, at vangen der ble solgt. Den nye eieren fikk det ikke bedre, og han flyttet derfor hele vangen dit den nå ligger. Hustomta til den gamle vangen skal fortsatt være synlig.
Heller ikke Storeggen gikk fri for huldrefolkets vrede. Det var viktig å passe seg så man ikke uroet huldrefolket på en eller annen måte. Storeggen hadde bygget sæter ved Karivangen, men antakelig har vangen blitt plassert for nær huldrefolket sitt område. Om nettene var det slik ufred og leven at Storeggfolket til slutt ikke så annen råd enn å flytte hele sætervangen sin ned til Moanlangsætra. Der ligger vangen fortsatt i dag. Slike vanger som ble fraflyttet, kalles øvanger. Det fantes ulike råd mot huldrefolket. Kristentroen sto sterkt, og det beste og sikreste vernerådet mot alle onde makter, var korset. Da Storeggen måtte rømme fra Karivangen, kunne det tenkes at huldrefolket ville følge med. For å hindre dette ble det fra mønsåsen på den ene tverrveggen festet et stort trekors slik at huldrefolket fra lang avstand kunne se at her var det best å holde seg unna.
Sæterstua på Moanlangsætra, med huldrekors Foto: Bjarne Grandum
Budeiene gikk ofte med kniver, sakser eller andre ting av stål, noe som også var egnet til å skremme huldra.
Fra Wikipedia: Hulder (dannet av det gammelnorske verbet hylja, «skjule», «hylle») er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen. Begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske, og i slike sammenhenger kan det også bli snakk om huldremenn (Huldrekall). Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter på Østlandet, men det finnes også huldreforestillinger langs kysten og oppover i Nord-Norge.
Ovenstående er delvis hentet fra Tynset bygdebok, Kjell E. Midthuns bok “Nisser”, Wikipedia og litt fra mitt eget hode.
Comments