top of page

Motstrøms

storeggen

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå i september 2021, var nedgangen i antall gårdsbruk siden 2010 på 17,4 prosent. Fra 2019 til 2020 ble det 592 færre gårdsbruk i Norge. Hver gård har i snitt blitt større, med 17,5 dekar mer jordbruksareal og for gårder med dyr har antallet økt fra 51,7 i 2010 til 67,6 dyr i 2020. Det er altså blitt færre bønder, men hver bonde har fått mer å gjøre. Og inntekten? Nei, den har nok ikke økt i takt med arbeidsinnsatsen.

Det lyser i fjøset selv om mørket og kulda har senket seg og det kanskje er søndag, 17.mai eller julaften.

Mange lurer nok veldig på hvorfor i alle dager vi startet med dette arbeidet i (mer enn) godt voksen alder, slik vi gjorde for snart ti år siden. Og hva med neste generasjon som nå er godt i gang med å forberede seg på å overta Storeggen en gang i ikke alt for fjern fremtid?

For min egen del handlet det å flytte hit hovedsakelig om erkjennelsen av å trå inn i en svært lang familiehistorie som strekker seg minst tilbake til 1634. Det var som en slags puslespillbit som kunne puttes inn på rett plass. I utgangspunktet hadde jeg verken kunnskap eller ønske om å drive gården på fulltid. Bonden, derimot, hadde lenge hatt et ønske om å drive gård, og endelig var dette noe han fikk meg med på da vi for drøyt elleve år siden ved en tilfeldighet oppdaget at den tidligere slektsgården var til salgs. Og resten er, ja nettopp, historie (les mer f.eks. under fanen Prosjekt Storeggen).

Etter den spede begynnelsen på eventyret vårt, fra vi flyttet inn i 2012 via de første ti drektige kvigene som kom to år senere, har mye skjedd. Det meste er dokumentert her på bloggen, både når det gjelder hus og omgivelser for oss tobente og driften og oppgraderingen for dyra. Nå, i januar 2023, har vi et godt, hensiktsmessig fjøs som er fylt opp med rundt nitti dyr, med stort og smått. Og smått har begynt å komme; Kalvingen, det aller koseligste, men også mest nervepirrende og av og til verste vi opplever, er i gang. Det har startet på beste måte i år. Tre fine, yndige små kvigekalver spretter nå rundt i fjøset. De neste to månedene blir det travelt da de fleste dyra skal kalve, og helt frem til juli vil det komme noen “slengere”. Nå har bonden, sønnen og jeg planlagt hvor de forskjellige dyra skal plasseres når sommeren kommer og de skal ut på den grønne eng – eller fjell, for de fleste av dem.

Tre nye kalver har kommet og flere vil det bli de neste månedene. Her representert ved kalven Rut.

Noen dyr er “hjemme” om sommeren, til fornøyelse for små og store –

men de fleste er på fjellbeite en mils vei fra gården vår. (Bilder fra sist sommer. Klikk på bildet for å se hele)

Så, tilbake til spørsmålet hvorfor vi startet med dette arbeidet. Bonden opplever det svært meningsfullt, han liker å jobbe fysisk og har hele livet likt å lære nye ting, både praktiske ferdigheter og teori, noe han får i fullt monn her på gården. Et element om å fylle inn historien har nok spilt en rolle også for han. Kanskje gjelder det samme for sønnen som ønsker å overta. Det er i hvert fall viktig for oss at neste generasjon ønsker å fortsette det vi har startet, for ellers ville vår del av historiebrikken blitt mer meningsløs. Selv har jeg disse årene blitt bevisst hvor viktig matproduksjonen i landet vårt er. Vi produserer rundt 40% av maten vår selv, i krisetider, som etter den tørre sommeren 2018, har den vært nede i 30% (det er litt forskjellig hvordan det regnes ut, men uansett syns jeg det er alt for lite og nokså skummelt). Norge sender mye råvarer ut av landet og importerer tilbake foredlet mat. Vi har vårt lille bidrag til å endre dette, følg oss gjerne i prosessen der vi har som mål å selge våre egne kjøttprodukter. Når dagene ikke er alt for kalde (i morges våknet vi til minus 28) og det ikke er andre, mer presserende oppgaver, jobbes det på i produksjonslokalet. Vi krysser fingre for at vi er i gang om ikke alt for mange måneder.


Produksjonslokalet er i ferd med å bli realisert.

15 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

تعليقات


bottom of page